For mange europeere, etter hvert som frustrasjonen og harmen over samfunnsutviklingen vokser, vil sinnet måte kanaliseres en eller annen plass. Det er i denne forbindelse at høyreradikale og populistiske partier tradisjonelt ser sitt snitt til nettopp å bruke framtidsfrykten, frustrasjonene og den allmenne misnøyen i et negativt fokus på at bestemte kategorier mennesker er skyld i og forsterker de politiske og økonomiske problemene.

Kristensionistenes agenda er at den amerikanske utenrikspolitikken må støtte Israel vilkårsløst. Ingen kompromisser med palestinerne må inngås. Israel må følgelig aldri gi fra seg en tomme land.Kristensionistene tror at for å oppfylle Guds løfter og pofetiene, må Israel heller erobre mer landområder i Midt-Østen slik at Israels territorielle grenser sammenfaller med de bibelske. De bibelske termene Judea og Samaria brukes hyppig for symbolsk å markere at Vestbanken angivelig tilhører den jødiske staten.

Forestillingen om det rene og uforfalskede gis en primær ontologisk og symbolsk status som får følger for praksisnivået i krav om å etterleve politiske og/eller religiøse påbud. Det uttrykkes et ønske om å rendyrke en bestemt verdensanskuelse som den eneste riktige og sanne. I den fundamentalistiske utopien går alt opp i en høyere enhet, alle motsetninger og konflikter har funnet sin løsning og ingenting er lengre overlatt til tilfeldighetene. I en slik verden vil det menneskelige subjektet som selvstendig væren og viljesvesen opphøre.

Når det ikke lenger finnes noen legitimerende instans for hva som er rett og galt, står vi igjen med eksistensiell usikkerhet i handlingsgrunnlaget som utbredt samtidsfenomen. Eksempler på menneskefornedrende handlinger i det sivile liv, i militæret og krigskontekster, bør ses i en slik sammenheng.

Håpet er at kritikken etter den rettspsykiatriske vurderingen av ABB som paranoid schizofren og utilregnelig, faktisk kan ha sin berettigelse langt utover den aktuelle saken og peke framover mot i større grad en inkludering av andre konstruktive perspektiver og forståelsesformer. Kritikken kan slik forhåpentligvis utvide og styrke det psykiatriske kunnskapsfeltet. Uansett skal kritikken være anti-reduksjonistisk og nyansere forenklinger i den biologiske psykiatriens insistering på ”kjemisk ubalanse i hjernen” som kardinalforklaring på psykiatriske lidelser. Det bør være en erkjennelse av at åpenhet må være et særmerke på psykiatrisk praksis og en varig tilstand. Inkluderingen av andre perspektiver i faglig forstand, hører utvilsomt inn under denne åpenheten.