De siste israelske krigshandlinger mot palestinerne og flyangrep mot Gaza, går inn i et velkjent mønster slik det har gjort siden den israelske statens opprettelse i 1948 som skjedde på bekostning av den palestinske befolkningen. Opptakten til det som skulle bli dannelsen av Israel førte til at store deler av den palestinske befolkningen ble fordrevet gjennom militære operasjoner, i realiteten som terrorisme først fra jødiske militser og senere som statsterror. Cirka fem millioner palestinere har i dag flyktningstatus, ifølge FN. Israel har hele tiden nektet flyktningene, deres familier og etterkommere, å vende tilbake.

Israel har opptrådt overfor palestinerne med en jernneve av systematisert og institusjonalisert maktmisbruk og statsterror, mens skiftende norske politikere og regjeringer har i overveiende grad stilltiende godtatt dette. Hva vi i realiteten har vært vitne til siden Israel ble en egen stat, er en vedvarende og intensivert etnisk rensing av palestinske landområder før ultranasjonalistiske jødiske bosettere med den største selvfølgelighet har tatt over stjålne palestinske eiendommer, hjem og olivenlunder.

Historien har vist hvordan etnonasjonalismen i verste konsekvens fører til folkemord. Nazismen er det grelleste eksemplet på industrialisert masse- og folkemord med uhyrlige konsekvenser. Det er derfor et stort paradoks og en dypt tragisk ironi at nettopp Israel som skulle være det nasjonale hjemmet for overlevende jøder etter andre verdenskrig og Holocaust, i praksis er i ferd med å rendyrke etnonasjonalismens feilslåtte og farlige ideal om kulturell harmoni og etnisk homogenitet.

Israel har gjennom sin systematiske undertrykkelse i moralsk og etisk forstand gjort seg til en parianasjon godt støttet av norske såkalte israelvenner og kristensionister som nører opp under et hat mot palestinerne og deres rettmessige kamp for rettferdighet, selvbestemmelse og frihet. Det har lenge vært en sterk tendens hos forsvarere av Israel av ulike avskygninger til å utvide beskyldninger om antisemittisme til å omfatte all kritikk av staten Israel uansett hvor berettiget kritikken måtte være. Det er et forsøk på å diskreditere og demonisere legitim kritikk mot Israels systematiske overgrep mot den palestinske sivilbefolkningen

Med fordrivelsen av palestinerne fra sine hjem i Øst-Jerusalem ser vi igjen eksempel på den israelske okkupasjonsmakten og apartheid-statens utvetydige ambisjon om å skape en ren jødisk-etnisk stat. Dette er helt i tråd med etnonasjonalismens krav til kulturell renhet og enhet innenfor territorielle grenser som i mytisk, og i det israelske tilfellet også i religiøs forstand, blir forsøkt rettferdiggjort som oppfyllelsen av en påstått historisk profeti og et løfte. Slik bedrives i realiteten en etnisk rensing av palestinere med en kvasi-begrunnelse om at opprettelsen og fullføringen av en ren jødisk stat er oppfyllelsen av et gammeltestamentlig løfte. Slike mytiske og religiøse konstruksjoner opphøyes og gis et politisk innhold og en sprengkraft som gjør at målet helliggjør middelet. Resultatet er i verste fall etnisk rensing og folkemord.

Jada. Hamas skyter raketter fra Gaza mot Israel og det snakkes høylytt i krigstermer og hatefull retorikk på begge sider av konflikten, men det avgjørende er likevel at det er en fundamental asymmetri i maktforholdene som er helt hinsides. Faktum er at palestinerne gjennom Israels politikk er blitt okkupert, terrorisert, fordrevet, utsatt for etnisk rensing og langsomt folkemord, systematisk ydmyket og fratatt menneskeverdet.

Resultatet av det israelske undertrykkelsesmaskineriet, er en radikalisering og et raseri i den palestinske befolkningen mot Herrefolket og okkupasjonsmakten. Noe annet er ikke å forvente. Hva ville ikke vi ha gjort i samme situasjon som palestinerne? Ville vi vendt det andre kinnet til igjen og igjen ad infinitum? Ville vi passivt sittet rolig med hendene i fanget og latt oss ydmyke og terrorisere på det groveste? Ville vi latt oss fordrive fra våre hjem og i verste fall drept?

Begge parter i konflikten har et ansvar, men ansvaret er uten tvil størst på den ene siden. Med sin statsterrorisme og krigføring mot det palestinske folket må Israel, en av verdens største militærmakter, okkupant og apartheidstat, fordømmes på det sterkeste av verdenssamfunnet. Har norske myndigheter et minstemål av mot og anstendighet nok til å gjøre dette? Jeg tviler sterkt.

Vi gjennomlever en prøvelse for land og folk som vi i moderne tid sjelden har opplevd, i hvert fall ikke i fredstid. Pandemien har nå vart i et år, men det føles nesten som en evighet som aldri vil ta slutt.

Den psykososiale belastningen på hver enkelt av oss og på samfunnet i sin helhet er stor og konsekvensene vil vi nok kunne se i lang tid også etter at pandemien er over. Hva pandemien krever av oss, er mye og livet står på vent for et helt samfunn. Vi får trøste oss med at situasjonen er lang verre i andre deler av verden. Det er nok å se til vårt naboland Sverige som fra starten av valgte en helt annen måte å håndtere pandemien på.

Når status endelig skal gjøres opp og pandemien evalueres, tror jeg nok Norge kommer langt bedre ut enn Sverige hvor statsepidemiolog Anders Tegnell synes å ha hatt allmakt som den enerådende og ubestridte for den svenske håndteringen av pandemien. Det har heller ikke vært den samme åpenhet i offentligheten i Sverige enn sammenlignet med den norske samfunnsdebatten som har vært preget av et mye større innslag av ulike meninger og dissens.

Det siste tror jeg er et absolutt sunnhetstegn for ethvert demokrati, ikke minst i en krisetid hvor vi på tross av meningsforskjeller solidarisk har stilt oppfor fellesskapet og i utstrakt grad fulgt de anbefalinger og råd våre myndigheter har kommet med. Generelt synes jeg at den norske befolkningen og ikke minst ungdommen har vist utstrakt solidaritet, stor offervilje og tilbakeholdenhet.

Slik situasjonen er nå, kan det virke som om vi må leve med tiltak og restriksjoner kanskje ut året og at også 2022 vil preges av pandemien. Når pandemien varer så lenge, er det naturlig og forståelig at det kan glippe på ulike måter, at folk kan gå lei og bli likegyldige. Desto viktigere er det å påminne hverandre om at hvis vi alle opprettholder tiltakene og følger Folkehelseinstituttets anbefalinger, så vil det være en større mulighet for at vi kan få bukt med pandemien og at det såkalte R-tallet, smittetallet, vil krype under 1.

For tiden er R-tallet på 1,3 og det vil om det vedvarer og i verste fall øker, føre til en overbelastning på det norske helsevesenet i løpet av noen ganske få uker. Derfor er det viktigere enn noen gang å innordne seg hva som kreves av oss i form av myndighetspålagte tiltak og anbefalinger, opprettholde smittevernet på jobb, i det private og på offentlige arenaer.

Det er ille at næringslivet blør med en situasjon som fører til nedleggelser, permitteringer og stigende arbeidsledighet. Når det er sagt er Norge og det norske samfunnet i en særskilt gunstig posisjon enn sammenlignet med andre land. Norge har en aktiv stat og offentlige myndigheter med finansielle instrumenter, institusjoner og ordninger som utgjør et økonomisk sikkerhetsnett for privatpersoner og bedrifter.

Andre land uten tilsvarende ordninger og med dårligere velferdsordninger enn de norske, vil i større grad merke de negative følgene. Norge har i tillegg oljefondet som en økonomisk buffer og redningsplanke i dårlige tider, så vi har noen klare fortrinn som gjør krisehåndteringen lettere.

Alt i alt er det derfor grunn til en forsiktig optimisme. Det er et læringspotensial i enhver krise uansett skala og omfang. Jeg tror at det norske samfunnet på sikt kan komme styrket ut av pandemien på en lang rekke områder som det å kunne ta raske avgjørelser tilpasset endringer i situasjonen som krever strakstiltak, som det å kunne være solidariske med hverandre og med mennesker vi ikke kjenner, som det å tenke på andre enn seg selv og ikke bare på ens nærmeste og som det å utvise tålmodighet og begrense sine valg til det mest nødvendige og å ha et forebyggende perspektiv for å kunne håndtere framtidige kriser. Jeg kunne sikkert ramset opp enda mer, men dette er i hvert fall noen av pandemiens konsekvenser i positiv forstand slik jeg ser det. 

Urovekkende er det hvordan den amerikanske presidenten fremmer og normaliserer samfunnsskadelige konspiratoriske krefter hvis klare hensikt er å destabilisere demokratiske institusjoner, praksiser og verdier. I det amerikanske samfunnet har konspirasjonsteorier florert og hatt grobunn lenge før Trump ble president, men det er første gang at en sittende president selv er med på å dyrke fram og tatt til orde for konspirasjoner.

Da Trump vant i presidentvalget i 2016 og ble valgt til landets 45. president, var det et valg som falt i god jord hos ytre høyre i amerikansk politikk. Gjennomgående har han ført en politikk preget av utstrakt selvforherligelse, fordommer, verbale og stygge angrep på spesielt fargede politikere, krigsveteraner, idrettsfolk og journalister. Særlig har fargede kvinner og kvinnelige journalister fått gjennomgå for hans bøllete og særdeles ufine oppførsel. Trump sin framtoning, hans væremåte og verbale angrep, handler om å dominere og kontrollere omgivelsene.

Trump har dyrket den konspiratoriske mentalitet og vil nok fortsette med å gjøre det i fullt monn. Fram til valget i november vil han appellere til konspirasjonsdyrkere av ulike avskygninger. Og han vil ikke minst bruke rasemotsetninger for å beholde støtten fra det ytre høyre og rasistene i den mangslungne White Supremacy-bevegelsen som omfatter en broket forsamling av rasistiske grupper og Trump-tilhengere av den mest innbitte sorten.

Med Trump som president har vi sett konturene og framveksten av et fascistisk USA, men vi ser samtidig mye positivt i Black Lives matter-bevegelsen og protestene mot den systemiske rasismen. De store og omfattende antirasistiske demonstrasjonene i etterkant av det brutale politi drapet på George Floyd, var en oppdemmet lavine av frustrasjon, misnøye og sinne som Trump med sin splittende og polariserende politikk var en katalysator for å utløse.

Poenget er at Trump behandler demonstranter diametralt forskjellig enten det dreier seg om tungt bevæpnede høyreekstreme rasister som i Charlottesville og Michigan som Trump omtaler som «very good people» eller det er antirasistiske demonstranter og Black Lives matter-bevegelsen som Trump omtaler som terrorister. Når det gjelder anti-rasistiske demonstranter i kjølvannet av politidrapet på Floyd, har Trump brukt opprørspoliti og føderale styrker som har gått brutalt til verks med tåregass pepperspray gummikuler og batonger mot i hovedsak fredelige demonstranter. Det er en misbruk av føderal makt som har klare fascistiske overtoner og som er gjenkjennelig fra diktaturstater.

Trump har i økende grad utformet sin politikk ut ifra en åpenbart antidemokratisk agenda hvor han verbalt angriper pressen og journalister og favoriserer virkemidler fra diktaturets verktøykasse med blant annet bruk av føderale paramilitære styrker og bortføring av amerikanske borgere på åpen gate. Det siste er blitt dokumentert på sosiale medier med mobilkameraer. De bortførte har etter hvert blitt sluppet fri, men under forutsetning av at de skulle skrive under på at de aldri ville demonstrere igjen. Slik vil Trump regelrett frata amerikanske borgere sine grunnlovfestede rettigheter.

Trump framviser alle klassiske trekk på en fascistisk demagog og autokrat. Jeg mener at vi må se på at hva som har beredt grunnen for den Trumpske fascismen som en særegen variant fascisme, ikke kan ses uavhengig av den historiske bakgrunnen.

Trump har utnyttet et komplekst spenningsfelt av motsetninger og ulmende konfliktstoff som har preget det amerikanske samfunnslivet i lang tid fra før andre verdenskrig. At Trump trekker veksler på den amerikanske kulturarv og historien, er ikke minst tydelig i studier gjort av det amerikanske samfunnet. Et eksempel er den engelske antropologen Geoffrey Gorer som ga ut boka  «The American People» i 1948 (i 1953 kom den ut i norsk oversettelse på Cappelens forlag med tittelen «Slik er amerikanerne. En studie i folkekarakter»). Gorer sin beskrivelse av amerikanernes dype mistro og skepsis mot egne myndigheter, ser vi eksempler på i samtidens USA og er en viktig delforklaring på den dype krisen som det amerikanske samfunnet befinner seg i.

Beskrivelsen av det amerikanske samfunnet fra mellomkrigstiden til slutten av 1940-tallet med isolasjonismen fram til angrepet på Pearl Harbor 7.desember 1941, mistenksomheten mot utlendinger og andre nasjoner og frykten for å bli lurt, er gjenkjennelig fra Trump sin politikk i samtidens USA hvor uttrykket «America First» er blitt hentet fram fra det historiske mørkeloftet. I den forstand understreker det at fenomenet Trump og hans presidentskap slettes ikke er noe som har oppstått av seg selv, men er på mange måter et resultat av den amerikanske samfunnsutviklingen over et lengre tidsrom med utbredt skepsis og mistro til egne myndigheter, avstand mellom intellektuelle eliter og resten av befolkningen og rasemessige motsetninger som alltid har vært til stede.

Trump har slik «bare» aktualisert, utnyttet og forsterket eksisterende splittelser og motsetninger i det amerikanske samfunnet, enten det er rasemotsetninger, motsetningen mellom intellektuelle eliter og «folk flest» og motsetninger mellom liberale og konservative, hvor sistnevnte bare har blitt dratt enda mer mot høyre i et politisk landskap som mer enn noen sinne står skrevet i uforsonlighetens tegn. Det skal uansett betraktelig mer til enn et eventuelt presidentskifte ved valget i november for å få USA på rett kjøl.

Med det høye antall døde og smittede som følge av koronaepidemien, sier det sitt at amerikanere har trosset smittefaren for å markere sin avsky i massive demonstrasjoner mot drapet på George Floyd og mot den strukturelle rasismen og politivolden.  

At politidrapet på Floyd på åpen gate skulle utløse de enorme demonstrasjonene, skyldtes ikke minst dokumentasjonen og bruken av mobilkameraet. Hvis så ikke hadde skjedd, hadde drapet og reaksjonene i etterkant neppe fått de samme dimensjonene siden politivold mot afroamerikanere og lenge før Trump ble president, nærmest har vært en normaltilstand og drap begått av lovens håndhevere har skjedd mange ganger tidligere.

I tillegg til at drapet på Floyd ble dokumentert, var nok også brutaliteten avgjørende. Den nære dokumentasjonen av ugjerningen hvor man ser faktisk Floyd bli drept og hører hans stemme gjentatte ganger desperat sier «I can’t breathe» og «you are killing me» til politimannen som i nesten ni minutter presser kneet ned på Floyds nakke, er dypt sjokkerende, opprørende og særdeles vanskelig å se på.

Det er åpenbart at Trump sin politikk og retorikk, har bidratt til å legitimere politivold. Trump har jo tidligere ytret seg om at politiet ikke skulle bruke silkehansker på arresterte og han har flere ganger oppfordret lovens håndhevere til økt voldsbruk. Så USA har en president som grundig har forsterket problemet istedenfor å forsøke og løse det.

Med kombinasjonen av høye smitte- og dødstall som følge av koronapandemien, skyhøy arbeidsledighet og massive demonstrasjoner etter drapet på Floyd, er Trump mer enn noen gang presset inn i et hjørne. Trump vil gjerne fremstå som den store helten, som nasjonens redningsmann. Trump sitt selvbilde er dessuten hinsides ute av proporsjoner. Derfor er realitetsorienteringen, i den grad den virker inn, svært brutal. Når han opplever at alt sklir ut av hendene på ham og han ikke lenger har kontroll, gjør det bare situasjonen enda farligere og uforutsigbar fram til valget i november.

Som forretningsmann og lenge før han ble president har det å få andre til å danse etter sin, vært gjennomgående for Trump.  Opp gjennom årene har Trump ikke gått av veien for å saksøke de han mener har fremstilt ham i et negativt lys eller som har imøtegått hans mer eller mindre tvilsomme forretningsprosjekter. Han har ofte hatt for vane å true journalister med søksmål som har våget å stille kritiske spørsmål eller han har sagt til dem at han kjenner deres sjef eller eieren av avisen og slik kan stoppe deres videre karrieremuligheter. Forsøk på å manipulere og utpresse journalister, medier og andre, vitner om en person som vil dominere og gjennomkontrollere omgivelsene.

Politisk representerer Trump en politisk vulgær og bøllete stil som en videreføring av hans oppførsel i forretningsverden. En sosialdarwinistisk tankegang ligger grunn for hans enkle filosofi om at noen er født vinnere mens andre er født tapere. Trump anser seg selv som tilhørende førstnevnte, de fødte vinnere som har suksess i blodet. Dette er velkjent fra enhver fascist sin stormannsgale overbevisning om å være den eneste rette, den utvalgte og mest opplyste av dem alle. Trump er jo etter eget utsagn ekspert og best i alt og den mest handlekraftige. Samtidig har Trump hele tiden uttrykt forakt overfor intellektualitet, kunnskap mennesker med høyere utdannelse.

Som president har Trump bidratt til å polarisere og så splittelensens frø, øke konfliktnivået og gjennomgående forgifte atmosfæren i det amerikanske samfunnet. Det er en rød tråd gjennom hele Trump sin presidentperiode hvor han har bidratt til rasistisk hets. Eksemplene er mange med blant andre en rekke verbale angrep på meksikanske innvandrere og innvandrere fra det som Trump har omtalt som afrikanske «shithole countries» eller stadige utbrudd mot amerikanske fargede journalister, spesielt kvinnelige, og angrep på fargede kvinnelige representanter i kongressen.

Trump ga kongresskvinnene beskjed om at de skulle komme seg tilbake der de kom fra. Problemet var bare at kongresskvinnene er amerikanske statsborgere og kun en av dem er født utenom USA. Det handler om den somaliskfødte kongressrepresentanten Ilhan Omar som spesielt har fått unngjelde for Trump sin rasistisk ladede retorikk for at hun med sin somaliske opprinnelse og muslimske tro angivelig skulle stå i ledtog med islamister, antiamerikanske krefter og interesser.

I all galskapen fra USA husker jeg at Trump i et intervju for en tid tilbake plutselig så opp mot himmelen og sa «I am the chosen one», før han igjen snakket videre. Dette var et av flere bisarre Trump-øyeblikk, men mange som kaller seg kristne på ytre høyre i USA mener bånn seriøst at Trump faktisk er Guds utvalgte. Når Trump på brutalt vis fikk «rydda unna» demonstrantene med tåregass og gummikuler foran Lafayette-parken like ved Det hvite slik at han kunne på pompøst vis gå til kirken på plassen for å posere med en bibel i hånden, så var det nettopp en appell til sin egen kult, den brokete forsamlingen på ytre høyre fløy og kristenkonservative miljøer (hvorav mange også fremdeles er overbevist om at den tidligere president Obama egentlig er en muslim som er født utenfor USA og som dermed aldri burde vært president).

På bakgrunn av de landsomfattende demonstrasjonene og opptøyene etter drapet på Floyd, håndteringen av koronaepidemien og den skyhøye arbeidsledigheten, vet nok Trump vet at et eventuelt gjenvalg i november henger i en tynn tråd. Trump vil nok i nederlagets time hevde at valget og resultatet har vært rigget som følge av en påstått konspirasjon mellom «Fake News»-medier og det Demokratiske partiet. Trump vil derfor mobilisere sin base med «die hard» -fans og høyreekstreme rednecks bevæpnet til tennene for å protestere mot resultatet.

Om det ikke har vært spennende nok hittil, kan det bli enda mer intenst framover.