Den psykiatriske kunnskapsmaktens betydning er sentral for hvordan pasientene konstitueres som psykiatriske subjekter. I sin selvframstilling har den psykiatriske ekspertmakten dessuten en tendens til å presentere seg som en nøytral instans overfor den som skal vurderes og bedømmes. Dette er sentral etisk utfordring i hva jeg vil kalle for konstruksjonen av den psykiatriske andre. Derfor bør et spesielt kritisk blikk derfor være rettet mot den psykiatriske ekspertmaktens epistemologiske grunnlag, bruk og forvaltning av kunnskap og måten kunnskapen anvendes i vurdering og diagnostisering av pasientene.

Parallelt med nyliberalismens framvekst på slutten av 1970-tallet og utover på 1980-tallet med den britiske statsminister Maggie Thatcher (”Thatcerismen”) og den amerikanske presidenten RonaldReagan, skjedde en utvikling med en sterkere individualisering (politisk, økonomisk, sosialt og kulturelt). Nyliberalismens framvekst var også individualismens æra, hvor enkeltmenneskets frihet kontra statens formynderi, ble det toneangivende politiske credoet. En sentral dynamikk i nyliberalismen er nettopp individualiseringen som individets løsrivelse fra kollektive (les: offentlige/statlige) bindinger. Den anti-statlige retorikken stimulerte til en voksende mistro til offentlige institusjoners styringsevne og byråkrati. Det sentrale politiske innhold for nyliberalismen var/er senking av skatter og avgifter, vektlegging av det private initiativ og fjerning av statlige og offentlige reguleringer på den økonomiske konkurransen.

Tanker om politisk perfeksjon og absolutt harmoni er å finne i nazismen, stalinismen og hos terrorister av ulike avskygninger. Symptomatisk er den totalitære lengselen etter det konfliktfrie samfunn hvor alle tanker og meninger er gjennomskuelige og i samsvar med regimets ideologiske krav og forventninger. Den totalitære drøm om det perfekte samfunn vil uansett og for alltid være demokratiets verste mareritt.

Uansett hvor objektiv rettspsykiatrien hevdes å måtte være, så vil en vurdering av (u)tilregnelighet og diagnosefastsettelse alltid måtte basere og støtte seg på et selektivt utvalg av kriterier og tester. Det finnes ingen absolutt fasit eller uttømmende objektiv og nøytral vurdering. Det er derfor et betimelig å stille spørsmålet om hvorvidt samfunnsmessige og kulturelle forhold har fått den plass de virkelig burde ha i en bredere og mer omfattende vurdering av påvirkningsfaktorer som har medvirket til å forme og forsterke ABB sine personlige meninger og overbevisninger.

Både når det gjelder folkemord i krigskontekster og massemord begått av sivilister i fredstid, er det fellestrekk. Etisk handler ondskap grunnleggende om ikke å se den andre som enkeltmenneske med ukrenkelig verdi, men som representant for en kategori eller gruppe som er gjort til gjenstand for hat. Slik kan hat og ondskap bli koblet sammen. Hatet utløser destruktiv energi og muliggjør ondskapen i praktisk handling.