I boka "Iranophobia" hevder israeleren Haggai Ram, som historiker og ekspert på relasjonene mellom islam og det jødiske samfunn, at Israels forhold til Iran i stor grad preges av en politisk diskurs og kulturell rangering i det israelskjødiske samfunnet mellom hva som oppfattes som moderne (rasjonelle, europeiske) og tradisjonalistiske (orientalske) jøder(Ram, H. "Iranophobia. The logic of an Israeli Obsession" Stanford University Press 2009). Behovet for Iran som den store fienden blir ikke mindre viktig for å konsolidere forestillingen om en enhetlig kulturell, nasjonal og jødisk identitet (en identitet som i praksis er fraværende). Skal vi tro Ram så har den jødiske splittelsen i det israelske samfunnet ført til en sterkere orientalisering av den politiske diskursen mellom Israel og Iran hvor sistnevnte - fra israelskjødisk hold – er demonisert som et ”islamsk barbari” og "orientalsk despoti".

De velmenende akademiske niqab-forsvarerne som sitter bak sine akademiske murer, synes ikke å ha tatt inn over seg virkeligheten utenfor universitetsveggene og den sterke symbolladede betydning som bruken av niqab og burka har, ikke minst i islamske miljøer. Det er ikke bare ”retten til å kle seg som man vil” eller ”religionsfriheten” man dekker seg bak. Religiøse klesplagg som niqab og burka er tunge ideologiske symboler for de mest ytterliggående, antidemokratiske kreftene i det islamske samfunnet slik man finner dem representert i land som Saudi-Arabia, Iran og hos Taliban-tilhengere i Afghanistan. Jeg kan ikke akkurat si at norske universitetsakademikere på generelt grunnlag, hvorav flere antageligvis har sine sympatier på den politiske venstrefløyen, er overrepresentert i demonstrasjoner mot massive alvorlige menneskerettighetsbrudd og overgrep begått av ytterliggående islamister i Allahs navn.

Når spørsmålet om ren overlevelse er altoverskyggende, blir desperasjon, mot- og håpløshet beskrivende for en normaltilstand. Under slike vilkår kan fanatisme og ekstreme løsninger framstå som lettere alternativ for flere enn det ellers ville ha blitt i fravær av krig, konflikt, undertrykkelse og fattigdom.

På 1950-tallet ble sovjetiske ledere framstilt som antikrist av amerikanske kristenfundamentalister, men det var først med valget av Ronald Reagan som president at det kristne høyre (og bibelske endetidsprofetier) for alvor fikk en merkbar innflytelse i amerikansk politikk. Under Reagans presidentperiode på 1980-tallet var det en allianse av høyreradikale, ultrakonservative og kristensionister som fortolket den amerikanske kjernefysiske opprustningen også som en moralsk opprustning i kampen mot ”den gudløse” kommunismen og ”det onde imperium” som Reagan kalte Sovjetunionen (Knelman, F.H. ”Reagan, God and the Bomb. From Myth to Policy in the Nuclear Arms Race” Prometheus Books N.Y. 1985).

Gjennom diverse blogger, avisinnlegg og nettdebatter utnyttes 22.juli-terroren av høyreradikale (av ulike avskygninger) til å sniknormalisere ekstreme holdninger i offentligheten. Tendensen for argumentasjonen er etter mitt syn klokkeklar: Visstnok er ABB en ”gal” og ”utilregnelig” massemorder, men man går likefullt god for innholdet i hans høyreekstreme hatideologi som en angivelig faktisk beskrivelse av utviklingen i det norske samfunnet med hensyn til asyl- og innvandringspolitikken. Slik gis ABB i realiteten en autoritativ status som henvisningskilde og bare det må jo massemorderen si seg godt fornøyd med.