Massemorderens argumentasjon fra manifestet og rettssalen i Oslo tingrett, tilegnes og integreres av høyreradikale og høyreekstreme i deres debattinnlegg på diverse nettsteder. Jeg tenker ikke på det mest åpenbare som på nettsider til høyreradikale og islamofobe organisasjoner som Stopp islamiseringen av Norge (SIAN), men de mer ”uskyldige” debattsidene til for eksempel Verdens Gang (VG) hvor det (både før og under rettssaken) har vært lagt ut flere innlegg som ikke kan tolkes som annet enn dårlig skjult støtte til massemorderens ideologiske agenda. Slik sett har kanskje ABB oppnådd mer enn han hadde håpet på.

For de som utsettes for arrogansens påkjenninger over tid, kan det i verste fall oppleves som ren trakassering og mobbing. Det kan være vanskelig og utfordrende å gjøre noe med et dårlig arbeidsmiljø preget av makt og hersketeknikker, spesielt kan dette være merkbart på arbeidsplasser og i virksomheter hvor det ikke akkurat er tradisjon for å utøve kritikk og hvor sterke faggrupper rår grunnen. Faglig selvgodhet utestenger i praksis andre perspektiver og meninger. Profesjonsmakten kan derfor oppfattes som arrogant når den vokter om sitt faglige revir og ikke er lydhør for andre synspunkter enn sine egne.

22.juli-terroren påminner oss om hvilke fatale konsekvenser jakten på det perfekte i ekstrem og pervertert forstand kan resultere i innenfor en demokratisk samfunnsordning. Historien har til fulle vist hvordan totalitære fantasier og utopier om ”det perfekte samfunn” i grandios skala fikk omfattende katastrofale følger (jamfør nazismen og stalinismen), men da som totalitære systemer og samfunnsomstyrtende bevegelser. Den tankevekkende forskjellen er at soloterrorister som i tilfellet ABB har vokst opp og levd på det sosialdemokratiske konsumsamfunnets premisser, preget av den moderne individualismen og markedsøkonomiens understrekning av vellykkethet, personlig rikdomsoppnåelse og perfeksjon.

Bruken av sosiale medier viser at selvskading er mer enn et rent individuelt anliggende. Det finnes et ukjent antall nettsteder, blogger og chatteforaer. Når selvskaderen oppdager et ”passende” nettsted og/eller chattefora, utvikles etter hvert tilhørighet med likesinnede som fungerer som betydningsfulle andre. På chattefora kan telefonnumre utveksles og deltagerne har muligheten for å snakke direkte med hverandre. Det ytre presset fører til et sterkere samhold og sosiale medier brukes derfor til å vedlikeholde og forsterke det interne samholdet. Selvskadere støtter, bekrefter og anerkjenner slik hverandre i motsetning til alle de andre som ”ikke forstår”. Før de sosiale mediene så dagens lys hadde ikke selvskadingen på langt nær den samme relasjonelle betydning som gruppefenomen. Med sosiale medier ble avvikerkategorier forandret fra å være isolerte og ensomme individer, til å bli fellesskap av likesinnede.

Antisemittismen må identifiseres for hva den er i sine groteske manifestasjoner. Å klistre merkelappen ”antisemitt” på enhver som ytrer seg kritisk mot Israels handlinger, er derimot utslag av en ekstrem politisk kynisme og gjør kampen mot jødehatet en bjørnetjeneste. Det bør derfor skilles klart mellom hva som i praksis er reell antisemittisme og hva som er legitim og høyst nødvendig kritikk av Israel. Jødehat og hatkriminalitet i form av verbale og/eller fysiske angrep på og trakassering av jøder og vandalisering av jødisk eiendom, er og forblir antisemittisme og kan ikke under noen omstendighet tas lett på eller tolereres.