I de ti ukene rettsaken varte, har vi i praksis vært vitner til en prestisjefylt og tidvis fascinerende maktkamp mellom psykiatriske autoriteter. I løpet av rettssaken har vi både sett og hørt hvordan ”sjelegranskerne” nærmest har konkurrert i en diagnosekamp om å finne fram til essensen i massemorderens presumptivt gåtefulle psykiske univers; ”gåtefull” fordi han i all sin kompleksitet synes å unnslippe den diagnostiske båssettingen. Det kan virke som om målet for ”sjelegranskerne” har vært å finne fram til Den Første Årsak og det psykiske opphav til all elendigheten. I 22.juli-rettssaken har det derfor handlet om å finne ”den hellige gral” i massemorderens psykiske indre.

Etter ABBs oppfatning er aktoratets påstand om utilregnelighet og tvungent psykisk helsevern, et ”karakterdrap” og en delegitimering av hans person, motiver og handlinger. Den tiltalte ville som kjent slettes ikke bli diagnostisert som psykotisk og utilregnelig, fordi det verste som kunne skje var å havne på ”galehus” ifølge ham selv. En utilregnelighetsdiagnose vil føre til at hans grufulle handlinger blir resultat av en gal manns verk og syke sinn og ikke som et uttrykk for en politisk motivasjon og ideologisk overbevisning. Han vil selv framstå som en politisk martyr for ”sin sak” og ikke som en ”galning” som etter hvert vil bli avglemt og forsvinne i psykiatriens grep.

Massemorderens sosiale formingshistorie og utvikling synes å ha vært knyttet til en rekke maskuline tap som over tid kan ha vært aggresjonsforsterkende. På denne bakgrunn kan det virke som om ABB har befunnet seg i et maskulint vakuum karakterisert av nederlag. Han har ikke oppnådd hva han hadde satt seg som mål for en ”vellykket” mannlighet innenfor lovens bokstav. Den ekstreme volden kan i så måte ha blitt en slags kompensasjon, misforstått sådan for opplevelsen av redusert mannlighet. Å påføre andre lidelser kan slik ha fungert som en form for oppreisning.

Aldri før har rettspsykiatrien blitt så faglig utfordret siden landssvikoppgjøret etter 2.verdenskrig. Den farseaktige behandlingen av den siste sakkyndige rapporten fra rettskommisjonen, tilkjennegir hvordan 22.juli-rettssaken er blitt en kamp for rettspsykiatrien til å gjenvinne en faglig og prestisjemessig selvkontroll. Den rettspsykiatriske usikkerheten og rettskommisjonens ”forvirringstilstand”, understreker kraftig behovet til å innta en langt mer kritisk holdning til faglige koryfeer, psykiatriske fagfolks vurderinger, psykiatriens definisjonsmakt og dens hevd på vitenskapelighet og objektivitet.

De folkelige reaksjonene etter 22.juli-terroren har forståelig nok vakt berettighet oppsikt langt utover Norges grenser. At et folk på denne måten møter ondskap og hat med rosetog og korsang, gir håp på det norske samfunnets vegne til å gå videre etter det nasjonale traumet og den pågående rettssaken i Oslo tingrett.