Obamas statsmannsaktige opptreden som ”Commander in Chief” etter orkanens omfattende herjinger, bidro nok til å gjøre jobben desto vanskeligere for en fra før av hardt presset Romney som kanskje best vil huskes for at han sa at han ga blaffen i 47 prosent av amerikanske velgere som han mente uansett ville stemme på Obama fordi de visstnok er avhengige av sosiale og økonomiske ytelser fra det offentlige. I den forbindelse kom Romney til å symbolisere splittelsens Amerika i motsetning til Obamas forsøk på å forene de politiske, kulturelle og sosioøkonomiske motsetningene i det amerikanske samfunnet. Det er nok en ikke uvesentlig delforklaring på republikanernes nederlag.

Orkanen ”Sandy” som rammer USAs østkyst og New York med alvorlige konsekvenser og store materielle ødeleggelser, kan raskt vise seg å bli en viktig brikke i den amerikanske presidentvalgkampen. Naturkatastrofer har alltid et politisk potensial som bør utforskes nærmere.

Frp har siden partiet ble dannet i 1973 av Anders Lange, den halvfascistiske apartheidtilhengeren og beundrer av de hvite rasistene i Sør-Afrika, vært den fordomsfulle politikkens fremste premissleverandør. Frps klare fremmedfiendtlighet og klare brodd mot ikke-vestlige kulturer, innvandrere og islam virket etter all sannsynlighet tiltrekkende for den høyreekstreme terroristen og massemorderen fra Oslos vestkant. Det er dette Frps nestor og ”sjuende far i huset”virkelig burde ofre sin tid og fokusere på, men det er vel kanskje for mye forlangt.

Som en hovedregel, hvis noe gjennomgripende svikter og nasjonen utsettes for angrep, vil det være rimelig å hevde at ansvaret befinner seg på øverste myndighetsnivå. Det fremste ansvaret har utvilsomt landets statsminister.

Politikerne og myndigheter har fått gjennomgå fordi arbeidet med samfunnssikkerhet og terrorberedskap i praksis har vist seg å være mangelfull. Dette er mangler som har vært over lengre tid og som ikke bare den nåværende regjeringen kan lastes for. Det tragiske er at det måtte en katastrofe til av et slikt omfang for at den utilstrekkelige sikkerheten og sviktende beredskapen kunne bli avdekket. Det er nesten som om man skulle tro at ansvarlige politikere og myndigheter i årevis har levd i en slags søvngjengeraktig tilværelse og nærmest håpet på at alt skulle gå bra, selv om det var åpenbare mangler. Spørsmålet om hva er det vi ikke vet som vi burde vite, blir nagende etter dette. Har vi ikke vært i tvil tidligere, vil vi i hvert fall være det for ettertiden og det vil stilles hyppigere spørsmål om samfunnssikkerheten er god nok. 22.juli-terrorens konsekvenser har slik resultert i en større usikkerhet om hvorvidt våre myndigheter med tilhørende ordensmakt og sikkerhetstjeneste virkelig er i stand til å utføre sitt samfunnsoppdrag og beskytte borgerne.