Obama-administrasjonens politiske håndtering av Ukraina-krisen er blitt til en debatt om amerikansk utenrikspolitikk, ikke minst internt i USA. På Conservative Action Political Conference nylig, kom Republikanerens store stjerne, Sarah Palin, med en verbal bredside mot president Obama for å være alt for svak i reaksjonene mot den russiske presidenten Vladimir Putin og Russlands militære aggresjon på Krim-halvøya.

Det politiske maktspillet i Ukraina, hvor Russland spiller en ikke ubetydelig rolle, handler for Putin-regimet om besittelse av den kulturelle definisjonsmakten som et viktig premiss for å forsvare den russiske interessesfæren. For Putin er det derfor maktpåliggende å gjøre sin politikk, sitt regime, synonymt med kampen og forsvaret for det russiske og det panslaviske med Russland i front mot en angivelig truende omverden av kulturelt og politisk destabiliserende krefter. Slik kan Putin virkelig fremstå som den sterke, maskuline og handlekraftige mannen han ønsker å være i motsetning til svake og impotente vestlige ledere.

Den nåværende ukrainske krisen, har imidlertid et historisk bakteppe innvevd med ufattelige lidelser og traumer. I hver eneste ukrainsk familie finnes det familiehistorier som skriver seg tilbake til den sovjetiske diktatoren Josef Stalins tvangskollektivisering og den grusomme sultedøden som rammet millioner av ukrainere på 1930-tallet og senere nazistenes grusomheter under andre verdenskrig da Ukraina var et oppmarsjområde som ledd i felttoget mot Russland og Hitlers grandiose plan om å erobre Sovjetunionen og Eurasia.

Vi lever for tiden i et samfunn hvor det fra ulike hold blir forsøkt lagt lokk på 22.juli-tragedien. Det vil derfor være galt å ikke problematisere og diskutere Breivik når hans fengselssituasjon eller meninger blir formidlet av mediene. For mediene er det uansett en vanskelig balansegang mellom oppgaven som nøkterne formidlere av nyheter om Breiviks fengslingsforhold og samtidig ikke å bli en propagandakanal for massemorderens høyreekstreme meningsunivers.

Vestlige politiske ledere som snakker varmt om menneskerettigheter og universell humanisme, er vel vitende om at det i praksis skjer en kynisk utvelgelse av hvem som er de ”rettmessige” og begunstigede ofrene. I internasjonal politikk er noen menneskelige ofre mer høyverdige enn andre, simpelthen fordi de passer så mye bedre til vestlige og amerikanske politiske og økonomiske interesser. Derfor er det formålstjenlig å ofre noen og disse ”noen” kan handle om tusener, titusener, hundretusener og i ytterste instans millioner av mennesker (hvis død fortsatt skal sikre at vestlige interesser, livsform og levesett opprettholdes). I realiteten danser vi i Vesten på gravene til millioner av ofre for at den vestlige livsform og velstand opprettholdes og vedvarer.