Jan Hanvold, pastor i den kristne bevegelsen Visjon Norge og redaktør for bevegelsens tv-kanal, hadde et utspill på sin Facebook-profil om at de omfattende branntragediene i Norge i løpet av januar var Guds straffedom over det norske folk. Dette på grunn av motstanden mot regjeringens forslag om reservasjonsrett for leger mot å henvise kvinner til abort (Jansen, A. ”- Er Gud sint på Norge?”, Drammens Tidende 30.01.2014).
Mens venstresiden har lagt beslag på "økoapokalypsen" som sitt politiske fryktprosjekt, har det ytre høyre gjort frykten for den "kulturelle apokalypsen", inkludert teorien om islamisering og Eurabia, som sin fanesak. Det som er utfordringen er å la frykten og fordommene slippe taket for å kunne bevssstgjøre oss selv om at menneskeheten står overfor felles utfordringer av eksistensiell art som vi aldri før har opplevet i verdenshistorien. I denne forbindelse er kampen mot rasisme og miljøkampen sammenfallende.
Regimer som ikke tåler opposisjon og regimekritikere, har lettere spillerom for å undertrykke egne befolkninger på grunn av USAs lange og vonde historie med menneskerettighetsbrudd og brudd på internasjonal rett, med støtte til despotiske regimer verden over. Den vestlige inkonsekvens med USA i spissen, gjør det vanskeligere universelt å praktisere og etterleve grunnleggende menneskerettigheter.
Når det gjelder den israelskjødiske rasismen kommer vi ikke utenom Meir Kahane (s.69-74, Kahane, M. i Princeton Readings in Religion and Violence, Mark Juergensmeyer og Margo Kitts (red.) Princeton University Press 2011). Kahane var grunnleggeren av det høyreekstreme Kach-partiet som ble stiftet i 1974 og var en foregangsfigur for å hevde Israelsk overherredømme på bekostning av palestinerne. Selv om Kahanes tankegods og herrefolkmentalitet virket for ekstremt for det israelske majoritetssamfunnet, ble det blant annet tatt godt imot hos flere radikale og nasjonalistiske jødiske bosettere på den palestinske Vestbredden.
Fra et palestinsk perspektiv kan den andre intifadaen forstås som en spontan reaksjon på en rekke tilbakeslag. På bakgrunn av sinnet og skuffelsen etter sammenbruddet i Oslo-prosessen og sluttstatusforhandlingene på Camp David to måneder tidligere, ble Sharons besøk på Tempelhøyden en kraftig provokasjon for palestinerne. Sharon var blitt en sentral symbolskikkelse på israelsk brutalitet, blant annet som arkitekten bak den blodige og brutale israelske invasjonen av Libanon i 1982 og ansvarlig for massakrene på palestinske flyktninger i leirene Sabra og Shatila.