Det må være ytterst vanskelig for palestinske behandlings- og helsepersonell å forsøke å hjelpe så godt de kan den psykisk traumatiserte befolkningen, når de selv er utsatt for de samme alvorlige psykiske påkjenningene, traumatiserende inntrykk og hendelser og tap av nære slektninger og venner.

Hva om vi hadde blitt ydmyket, trakassert, okkupert, fordrevet, drept og lemlestet i stor skala, som palestinerne har blitt av Israel siden 1948? Hadde ikke vi reagert med høyst forståelig motstand, opprør og gjenstridighet? Skulle vi bare lagt oss på ryggen og latt fienden kjøre over og slavebinde oss? Hvilket menneskesyn er dette?

Israels intensjon om å gjøre ondt for å forhindre et større onde, er en velkjent strategi i internasjonal politikk som ikke minst begynte å gjøre seg sterkere gjeldende etter Al Qaida og Bin Ladens angrep på USA 11.september 2001. Denne hendelsen og den påfølgende ”kampen mot terror”, gjorde at tiltak og metoder som brøt med Genevé-konvensjonen, menneskerettigheter og internasjonal rett, ble sett på som legitime, såfremt de kunne virke forebyggende for å forhindre terror. Bruk av tortur ble sett på som legitimt og forsvarlig av den tidligere Bush-administrasjonen for å forhindre eventuelle terrorangrep og generelt ble brudd på menneskerettigheter og folkerett i stigende grad forsøkt akseptert og normalisert. Argumentasjon om å gjøre ondt for å forhindre et større onde, åpnet opp for en utvidet og ubegrenset vilkårlig makt- og voldsbruk på begge sider av en konflikt og en utnyttelse av at i ”kampen mot terror” syntes alle midler å være berettiget.

Selv om tanker og ekstreme ideer om folkemordet som den endelige løsningen neppe kan sies å være representative for den jevne israeler i dagens Israel, så sier det likevel noe om det hatfylte klimaet som råder, at slikt tankegods i det hele tatt kommer til uttrykk i offentligheten (se også innlegget Israelskjødisk rasisme http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1002/subcat1020/thread294345/#post_294345). Det er skremmende at hatet i den israelske offentligheten og i sosiale medier, har fått nærmest fritt spillerom. Det er ikke mindre foruroligende når israelere fra fredsbevegelsen som protesterer mot krigen blir truet på livet eller banket opp av høyreekstreme jødiske nasjonalister.

Israelvennene og kristensionistene i Norge forsøker etter beste evne å "sminke" den brutale israelske krigføringen, men det har vist seg svært vanskelig. Istedet har de tydd til den klassiske strategien med "å skyte på budbringeren". NRK-journalisten Sidsel Wold, TV2-journalisten Fredrik Græsvik og legen Mads Gilbert som gjør en imponerende humanitær innsats i Gaza, er alle blitt utsatt for skammelig hets og hat på sosiale medier, i form av en kampanjelignende aksjon og annonser fra organisasjonen Med Israel for fred (MIFF).