Konflikten i Midtøsten viser at terrorhandlinger ikke kan ses isolert, men i en større kontekst hvor alle former for terror må tas i betraktning. Statsterrorisme må også inngå som en del av denne problematikken.
I mange av innleggene tegnes det i realiteten opp et dystert apokalyptisk bilde av et Norge i kaos og konflikt og med en nasjonaløkonomi som er blitt skadelidende på grunn av hva innvandringen hevdes å ha ført med seg av negative konsekvenser. I denne sammenhengen fremstilles Tybring-Gjedde nærmest som en helt som står opp i mot den påståtte ”ensrettingen” og som taler det egentlige folkets sak der andre tier. Slik sett representerer Tybring-Gjedde det folkelige ”grumset” i det høyrepopulistiske Frp, som skal vi tro alle de Frp-sympatiserende nettkommentarene, bikker over i mer høyreradikale og ekstreme tendenser som godt kunne tjent son underlagsmateriale og inspirasjon til en viss høyreekstrem massemorder sitt manifest.
Ekstremisme og fundamentalisme er det motsatte av det liberale demokratiets åpenhet, kulturelle mangfold og meningspluralisme.Kampen mot enhver form for ekstremisme handler om å stå opp for å forsvare det liberale demokratiets grunnleggende rettigheter. Hva ekstremister hater mest av alt er det liberale demokratiets understrekning av den individuelle frihet og enkeltmenneskets verdi.
Det råder en enorm tillitskrise i de europeiske befolkningene mot EU. EU blir sett på som en overnasjonal og kunstig konstruksjon som ikke møter de europeiske befolkningenes virkelige behov, men som har vært til fordel for de politiske og økonomiske elitene. Spørsmålet er om det i det hele tatt finnes europeere som egentlig vil dø for Brussels byråkrati enn for sine respektive nasjoner.Stor misnøye og nærmest raseri i de europeiske velgermassene mot EU, finnes både på høyre- og venstresiden av det politiske spektrum. Mens venstresiden ikke kan bruke nasjonalismen som politisk kapital, snakker det ytre høyre sine representanter om en renessanse for nasjonenes Europa, en tilbakevending til et Europa før EU, hvor nasjonalismen i dens mest aggressive varianter som kjent førte til ufattelige katastrofer.
Det er selvfølgelig naivt å tro at det finnes et enkelt svar eller universalløsning på fattigdomsproblemet. Det er komplekst og sammensatt politisk, økonomisk, sosialt og kulturelt. Derfor er det en rekke tiltak som på nasjonalt og internasjonalt nivå, globalt og lokalt, må samvirke og trekke i samme retning.