Jeg er sikker på at om morderen i dette tilfelle ikke var etnisk norsk og i stedet muslim og såkalt fremmedkulturell, så ville det flomme over av halv og helrasistisk hets på kommentarfelter på avisenes nettsteder og blogger. Da ville Fremskrittspartiets (Frp) tilhengere og sympatisører boltre seg i skjønn forening med utvekster fra radikal og ekstremhøyre. Morderens grufulle handlinger ville sikkert bli forklart med at dette er typisk for islam, muslimer og innvandrerkultur og at ”slik er de alle sammen”, etterfulgt av oppfordringer om å stemme Frp og ta et endelig oppgjør med ”landssvikerne” i den rødgrønne regjeringen.

Fremmedfrykten er høyreradikalismens viktigste politiske kapital. Den har vist seg som en velgermagnet og vil nok dessverre gjøre det igjen, igjen og igjen…

Skal Nobels fredspris få styrket sitt frynsete rykte, må framtidige tildelinger gå til de som i både ord og handling virkelig forsvarer freden, friheten og ikke minst sannhetens vilkår. Vi bør i så måte studere Nobelhistorien nærmere og lære grundig av for eksempel tildelingen til den tyske pasifisten Carl von Ossietzky i 1936.

-De som forsvarer flerkultur og muslimers tilstedeværelse og eksistens i Europa, blir fremstilt av høyreradikale som quislinger med alle negative assosiasjoner det innebærer. Det gjør neppe vilkårene for ”det frie ord” lettere i samfunnsdebatten og offentligheten.

Deklassifiseringen av den europeiske middelklassen innebærer at etniske europeere befinner seg i sumpen av arbeidsledighet og sosial nød og har nærmet seg store innvandrergrupper som tradisjonelt har vært sosialt og økonomisk marginalisert. Dette at man nærmer seg de som allerede i utgangspunktet er stigmatiserte, skaper reaksjoner som ikke er av det mest sympatiske slaget. Det trampes nedover. Og i mange tilfeller trampes det hardt og brutalt.