Innlegg fra 2015
Fremskrittspartiets (Frp) sine representanter og dets tilhengere og sympatisører har i årevis plassert seg i offerrollen som ofre for de angivelig politisk korrekte. Spørsmålet er om ikke offerrollen er både oppbrukt og misbrukt.
Fremskrittspartiets (Frp) sine representanter og dets tilhengere og sympatisører har i årevis plassert seg i offerrollen som ofre for de angivelig politisk korrekte. Spørsmålet er om ikke offerrollen er både oppbrukt og misbrukt.
Ofte kan en slik øvelse i å skille de som frykter fra de som hater ikke-europeiske fremmedkulturelle, være en vanskelig øvelse fordi det er overlappinger og gråsoner. Likevel er det å være bevisst språkbruken, dens intenderte virkninger, av sentral betydning for å kunne identifisere hatretorikken der den måtte forekomme og skille den fra mer uintenderte fordommer som nok har en mer utbredt karakter i befolkningen, men som på ingen som helst måte gjør mennesker som ytrer dem til rasister.
Den etter hvert klassiske argumentasjonsintroen ”Jeg er ikke rasist, men…” er en argumentasjonsform som ofte har versert i mer eller mindre dannede selskaper over det ganske land, i nettdebatter, avisdiskusjoner og sosiale medier. Først forsøker man å understreke at ens holdninger og meningsverden ikke er rasistisk befengt, før man setter i gang med å stemple de kulturelle ”andre” og såkalte fremmedkulturelle som ”lykkejegere”, ”løgnere”, ”snyltere” og ”kriminelle”. Rasismen og fremmedhatet er kanskje på sitt mest effektive når den nettopp blir fremført på et mer moderat og indirekte vis av typen ”Jeg er ikke rasist, men…”.
Karakteristisk for de sinte unge mennene, både islamistene og de høyreekstreme, er at de ser på seg selv som ofre for samtiden og for det samfunnet de lever i. Siden de er ofre og samfunnet omkring dem har misforstått og ikke forstår dem, er deres ekstreme handlinger og terroranslag uttrykk for å tvinge omverden til å danse etter deres pipe. Om de sinte unge mennene ikke lykkes med sitt forsett, har de i hvert fall gjort seg bemerket og får kanskje en høy stjerne internt hos sine meningsfeller og allierte.
Fremskrittspartiet skiller mellom båtflyktninger som mindre reelle flyktninger enn de som forblir i de overfylte leirene i nærområdene til borgerkrigen i Syria. Med hvilken rett og kunnskap kan de gjøre dette?