I dag er dugnadsånden på defensiven, en utvikling vi har hatt i flere tiår allerede. Tendensen er klar. Vi vil ikke lenger stille opp uten at vi i en eller annen forstand får betalt eller kompensert for det. Det har også vært en tendens til at folk vegrer seg for å stille opp fordi de først ser om andre gjør det. Det er i det hele tatt blitt en mer marginalisert kultur for å yte det lille ekstra til fellesskapet. Dette henger sammen med en stadig økende markedsorientering og individualisme i samfunnet hvor det å gjøre noe for andre er ensbetydende med bli sett på som å være dumsnill eller naiv. Det glemmes at det å gjøre en dugnad faktisk gir en merverdi av lykkefølelse, av bekreftelse av ens nytte for det samfunnet man er en del av. Det gir tilhørighet til lokalmiljøet, naboskapet eller idrettslaget man tilhører.

Jeg har selv vært en talsmann for de gode intensjonene om å se det beste i alle mennesker og kulturer. Det ubehagelige spørsmålet er at jeg i denne iveren etter å betrakte kulturene som berikende, nok for ofte har oversett de samme kulturenes negative sider og dysfunksjonelle trekk. Hva jeg vil kalle venstresidens naivisme som jeg har selv har betraktet meg som en del av, har bidratt til at man i mindre grad har vært villig til å konfrontere det ubehagelige i andre kulturer og ikke minst i islam når det gjelder konservative, ytterliggående eller ekstreme fortolkninger og praksiser.

Jeg har aldri vært noe glad i Fremskrittspartiet (Frp) og dets politikk, men på et eller annet vis er jeg faktisk blitt vant med at partiet har regjeringsmakt sammen med Høyre. Og om mulig enda mer skremmende er at jeg i det siste merkbart også har begynt å nikke anerkjennende til innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug som setter krav til at innvandrere skal lære seg norsk, norsk kultur og norske verdier.

Etter at 1.mai er unnagjort, burde det vies tid til litt ettertanke. Den norske venstresiden må gå i seg selv for å finne noe av årsaken til at vi i dag har et høyrepopulistisk og innvandringsfiendtlig parti i regjeringsposisjon med blant annet ansvar for innvandrings- og flyktningeområdet.

Avsløringen med lekkasjen av de såkalte Panama-papers fra advokatfirmaet Mossack Fonseca om hvordan internasjonale bankene og blant annet DNB i Norge, har lagt til rette for at rikinger kan unndra seg skatt ved å sylte dem ned i såkalte skatteparadiser gjemt for innsyn, burde ikke overraske noen med en smule samfunnskritisk orientering. Den massive avsløringen av hvordan storpolitikere og finanstopper verden over har unndratt seg skatter med astronomiske beløp er enda et argument for ikke å stole på noen i dress med maktposisjon.